Havet, oljen og kjærligheten

Havet ligge foran meg,
sjøen gir meg ro.
Bak meg har eg fjellet å det får meg te å tro,
at nåken ler' å seila lenge før dei ler' å gå.
Håpe det e lysegrønt å himmelen e blå.

Lekeplassen min den va blant fjærestein og tang.
Og sjøhuså va slottå med monge rare navn.
I ungdommen då reist eg i mongen longe år,
men framtidå e oljå, det e der eg jobbe nå.

Det e havet, det e oljå å framtidå med deg,
me nærme oss kverandre sakte steg for steg.

Far min snakke ofta om dei tidene som va.
Om kvalfangsten i syd-isen,
om måntar hjemmafra.
Han smile litt å skrøne litt om guttane ombord.
Om ville døgn på land å alt det gala som dei gjor.

Vell eg kan kje sei meg fri for at eg like mer enn deg,
men ein e jo litt begrensa når ein jobbe på ein rigg.
Så det blir nå helst med jobbing å non tankar sånn på si,
om det som vente hjemme å kor deilig det ska bli.

Det e havet, det e oljå å framtidå med deg,
me nærme oss kverandre sakte steg for steg.

Havet ligge foran meg,
sjøen gir meg ro.
Bak meg har eg fjellet å det får meg te å tro,
at framtidå e foran oss,
ja bare reis å se.
Du komme nok tebake, det e her du hørre te.

Det e havet, det e oljå å framtidå med deg,
me nærme oss kverandre sakte steg for steg.

Det e havet, det e oljå å framtidå med deg,
me nærme oss kverandre sakte steg for steg.

Det e havet, det e oljå å framtidå med deg,
me nærme oss kverandre sakte steg for steg.