By

Den puster bare når den må.
Et tungt åndedrag midt i det stille.
Sveiver en ny dag i gang,
En ny, og sjeldent lang.
Den roper bare når den må.
Et halvkvalt rop midt i larmen.
I det finnes ingenting sant,
den feige vet den vant.
Den liker bare de den må.
Et lunkent stryk midt i mengden.
Utvalgt; som den som blir sett,
men aldri mer når den har sett seg mett.
Den varmer bare når den vil.
Pakker oss inn med det den finner.
Pappkartong og bobleplast,
bølger og hissig vind i kast.